Stjernesystemet som snudde alt på hodet

Husker du hvordan vi lærte planetenes plassering? My Very Educated Mother Just Served Us Nachos – en huskeregel for at steinplaneter ligger innerst, mens gasskjempene holder til ytterst. Enkel og ryddig.

Nå har forskere funnet et system som ikke bryr seg om den regelen.

Da teorien fikk seg en overraskelse

I flere tiår har astronomer tatt for gitt at planetene dannes etter samme oppskrift overalt. Nær stjernen er det for varmt til at gass kan samle seg. Lengre ut er det kaldere, så gassene kan klebe seg fast til steinkjerner og vokse til store planeter.

Det virket logisk. Inntil nå.

LHS 1903: et annerledes system

Et forskerteam ved University of Warwick har sett nærmere på en liten rød dvergstjerne kalt LHS 1903. Først virket alt normalt: én steinplanet nær stjernen, to gasskjemper lenger ute.

Men data fra ESAs Cheops-satellitt avslørte en fjerde planet. Og denne var også av stein.

Slik ser rekkefølgen ut: stein, gass, gass, stein. Som om noen snudde systemet på hodet.

– Dette er et innover-ut-system, sier Thomas Wilson som ledet studien. Rocky planets dannes vanligvis ikke så langt fra stjernen.

Flere forklaringer ble testet

Forskerne vurderte flere muligheter. Kanskje en komet eller asteroide hadde slått av atmosfæren på den ytterste steinplaneten? Simuleringene sa nei. Kanskje planetene hadde flyttet seg over tid? Beregningene viste at det ikke passet.

Da kom en annen idé på banen: planetene ble ikke dannet samtidig.

Planeter på løpende bånd

I stedet for å dannes i én stor sky av gass og støv på én gang, kan planetene ha oppstått etter hverandre. Som en samlebåndprosess. Denne ideen kalles «inside-out planet formation» og er ikke ny, men har manglet bevis – inntil nå.

En planet i en gassfri sone

Det mest slående er at den ytterste steinplaneten må ha dannet seg etter at gassen i systemet var nesten borte. Likevel klarte den å bli til. Det er som å bygge et hus når alle butikkene er stengt.

Vi trenger nye teorier

Vår kunnskap om planetdannelse bygger på én enkelt eksempel – vårt eget solsystem. Men nye teleskoper viser oss stadig flere systemer som bryter med reglene. Isabel Rebollido ved ESA påpeker at vi må revidere teoriene våre når vi ser mer og mer av disse unntakene.

Hva betyr funnet?

LHS 1903 kan være et sjeldent unntak. Eller det kan være en forsmak på en prosess som er vanligere enn vi har trodd. Uansett er det en påminnelse om at universet er mer mangfoldig enn modellene våre viser.

Og det er akkurat der vitenskapen trives best: mellom det vi ser og det vi kan forklare.