Månen har ligget i dvale i fire milliarder år. Kanskje ødelegger vi akkurat det vi kom for å studere.

Alle snakker om månelanding-jubileene og den nye bølgen av månesonder. Personlig er jeg mer bekymra enn begeistra.

Ikke for astronautene eller budsjettene. Nei, problemet er mye mer spesielt — og ganske tragisk.

En tidskapsel ute i rommet

Jorden er elendig til å bevare gammel historie. Tektoniske plater flytter på seg. Vulkaner sender ut magma. Havnivået stiger og synker. Været slår hardt mot alt som finnes. Milliarder av år med historie? Viska bort av planetens egen rastløshet.

Månen derimot? Den har ligget nesten helt i dvale i omtrent fire milliarder år. Ingen platetektonikk. Knapt noe vær. Og de dype kraterne ved polene? De har ikke sett sollys siden dinosaurene — eller enda lenger.

Forskere kaller disse områdene «permanente skyggeområder». De er rett og slett solsystemets best bevarte arkiv.

Inni isen der kan forskerne tenke seg å finne de kjemiske byggeklossene som en gang starta livet på Jorden. Prebiotiske molekyler. Stoffet som til slutt lærte seg å lage DNA og celler.

Viktige greier, med andre ord.

Her blir det ironisk

Vi mennesker, med vår iboende nysgjerrighet, planlegger massevis av oppdrag akkurat til disse områdene. NASA kommer. Private selskaper kommer. Det europeiske romfartsbyrået kommer. Alle kapper om å komme først.

Men ifølge en ny studie publisert i Journal of Geophysical Research: Planets er det et problem. Romfartøyene våre kan forurense disse urørte arkivene før vi i det hele tatt får sjansen til å studere dem.

Forskerne modellerte hva som skjer når ESAs Argonaut-landingsfartøy setter seg ned nær månens sørpol. Konklusjonen? Metan — hovedbestanddelen i rocketavgassen — spres mye raskere enn noen hadde forventa.

Og jeg mener mye raskere.

Molekyler uten kontroll

Månen har så godt som ingen atmosfære. Det høres ut som en fordel for å holde ting rent, ikke sant? Feil.

Uten luftmolekyler som bremser, bare spretter metanmolekylene bortover månens overflate. De hopper som små kjemiske baller, dit tyngdekraften og sollyset dytter dem.

Forskerne kaller dette «ballistisk bane». Det høres kanskje ut som et partyspill, men det er et faktisk vitenskapelig begrep for molekyler som nekter å holde seg i ro.

Simuleringen viste at metan fra en landing ved sørpolen nådde nordpolen på under to månedager. Altså rundt 28 jorddager over 3400 kilometer — uten noe som helst til å bremse molekylene.

Og her kommer det virkelig spesielle: innen sju månedager hadde mer enn halvparten av alt metanet lagt seg i de kalde polarområdene. Akkurat de områdene forskerne helst vil studere.

«Tidsrommet var den største overraskelsen»

Det sa Francisca Paiva, studiens hovedforfatter og fysiker ved Instituto Superior Técnico. Hun og kollegaene hadde forventa forurensning, men ikke så fort — og ikke så langt.

Hennes kollega Silvio Sinibaldi, planetbeskyttelsesansvarlig ved ESA, var enda mer direkte: « Aktiviteten vår kan faktisk hindre vitenskapelig utforskning.»

Det er mildt sagt en underdrivelse. Tenk deg å fly til en avsidesliggende bibliotek i et annet verdenshjørne, og så ved et uhell sette fyr på hele greia med bilens avgass — før du i det hele tatt har gått inn døra.

Er det håp?

Forskerne sier ikke at vi allerede har ødelagt alt. Kaldere landingssteder kan kanskje holde avgassmolekylene mer lokale. De jobber med flere studier for å finne løsninger.

Men ærlig talt? Kanskje vi må tenke helt nytt om hvordan vi utforsker Månen — hvis vi faktisk vil lære noe av disse gamle isavleiringene.

Jeg synes dette er både ydmykende og litt vakkert på en måte. Et urørt vitnesbyrd om det tidlige solsystemet, bevart i milliarder av år, og nå må vi finne ut hvordan vi studerer det uten å ødelegge det.

En ekte vitenskapelig utfordring der omsorg og presisjon betyr like mye som ambisjon.

Månens hemmeligheter har ventet i fire milliarder år. Vi kan ta oss tid til å puste, sakne farten, og finne ut hvordan vi utforsker på en ansvarlig måte.

For hva er poenget med å strekke oss mot stjernene hvis vi bare setter fingeravtrykk på akkurat de svarene vi leter etter?