Dagen havet eksploderte

Tenk deg det største brølet du noen gang har hørt — og så gang det med... ja, bare la oss si "litt mye". Slik var det da Hunga Tonga-Hunga Ha'apai, en undersjøisk vulkan i Sør-Stillehavet, bestemte seg for å vise seg frem i januar 2022.

Erupsjonen sendte aske og gass høyt opp i atmosfæren, skapte en tsunami som reiste rundt hele kloden, og minnet alle på at naturen fremdeles har kontrollen. Forskere brukte måneder på å studere selve eksplosjonen.

Men her blir det interessant.

Formaldehyd-gåten

Noen forskere studerte vulkanskyen med satellitter da de la merke til noe rart: den inneholdt enorme mengder formaldehyd. Formaldehyd er ikke noe du vil ha i luften din (det brukes i byggematerialer og, uf, i konserveringsvæsker). Men her var det faktisk et hint om noe ganske spesielt.

Formaldehyd varer nemlig ikke lenge. Det oppstår når metan brytes ned i atmosfæren — litt som vanndråper som dukker opp når du puster på et kaldt vindu. Så da forskerne så rekordhøye nivåer av formaldehyd som drev av gårde med vulkanskyen i dagevis — helt til Sør-Amerika — skjønte de at noe uvanlig var i gang.

Vulkanen slapp ikke bare ut metan. Den ødela metan.

Tallene som sjokkerer

La meg bryte ned tallene fordi de er skikkelig ville. Erupsjonen pumpet ut omtrent 300 gigagram metan. Til sammenligning er det omtrent det to millioner kuer produserer i løpet av et helt år. (To millioner kuer. Bare la det synke inn.)

Men her kommer twistet: mens alt det metanet fløt rundt, fjernet skyen også rundt 900 megagram metan hver eneste dag. Det er som to millioner kowers utslipp som forsvant daglig.

En vulkan som forurenser OG rydder opp etter seg? Det skal ikke skje.

Kjemien bak kaoset

Hvordan var dette mulig? Svaret involverer en perfekt storm (bokstavelig talt) av vulkansk aske, salt sjøvann og sollys.

Hunga Tonga eksploderte nemlig ikke på land — den eksploderte under havoverflaten. Så da den gikk i lufta, skjøt den enorme mengder sjøvann høyt opp i atmosfæren sammen med all vulkansk aske. Noe av dette materialet nådde til og med stratosfären, som er langt høyere enn der fly vanligvis flyr.

Forskerne tror sollyset deretter reagerte med blandingen av aske og havsalt, og skapte svært reaktive kloratomer. Disse kloratomene angrep metanmolekylene og brøt dem fra hverandre. Formaldehydet var egentlig "beviset på åstedet" som viste at denne ødeleggelsen fant sted.

Det virkelig overraskende er at forskerne faktisk hadde oppdaget en lignende prosess et år tidligere — men med saharastøv som reiste over Atlanterhavet. De forventet absolutt ikke at nøyaktig samme kjemi skulle fungere i en vulkansky i stratosfären, der forholdene er helt annerledes.

"Det er helt nytt — og helt overraskende," bemerket en forsker. Og ærlig talt? Jeg elsker at forskere fremdeles blir overrasket. Vi har studert atmosfærekjemi i tiår, og naturen har fremdeles esser i ermet.

Hvorfor bryr vi oss?

Her blir det spennende for klima-nerder som meg.

Metan er en stor greie. Det står for omtrent en tredjedel av dagens globale oppvarming. Det er mye kraftigere enn karbondioksid til å holde på varme — over en 20-årsperiode er metan omtrent 80 ganger mer potent. Det er litt skremmende når du tenker på alt metanet som slippes ut fra husdyrhold, naturgassproduksjon, avfallsdeponier og ja, vulkanutbrudd.

Men her er den gode nyheten: metan varer ikke like lenge som CO2. Mens karbondioksid kan påvirke klimaet vårt i århundrer, forsvinner metan vanligvis fra atmosfæren i løpet av omtrent et tiår før naturlige prosesser fjerner det.

Det gjør metan til et attraktivt mål for klimatiltak. Kutte metanutslipp i dag, og du kan se resultater i løpet av din levetid. Det er ikke en erstatning for å ta tak i karbondioksid — vi må gjøre begge deler — men det er et område der vi kanskje kan se raskere avkastning.

Å forstå hvordan naturen naturlig ødelegger metan kan til slutt hjelpe forskere med å utvikle nye strategier for å fremskynde den prosessen. Tenk deg om vi kunne forsterke disse metanødeleggende reaksjonene, eller finne andre naturlige prosesser som gjør det samme.

Det store bildet

Jeg skal ikke late som om ett vulkanutbrudd kommer til å redde oss fra klimaendringer. Det ville vært absurd. Men her er hva jeg finner genuint håpefullt med denne forskningen:

Vi lærer fremdeles. Forskere oppdager stadig nye atmosfæriske prosesser, nye kjemiske reaksjoner, nye måter planeten vår håndterer (og noen ganger håndterer vakkert) kaoset vi kaster på den. Hver oppdagelse som dette åpner nye dører.

Hunga Tonga-utbruddet var ødeleggende for menneskene som bodde i nærheten. Men i kjølvannet fant forskerne noe bemerkelsesverdig: et glimt inn i hvordan naturen balanserer sine egne bøker. Og kanskje, bare kanskje, kan vi lære av det.

Hva synes du om denne oppdagelsen? Kan vi lære noe av vulkaner om å bekjempe klimaendringer? Jeg vil gjerne høre tankene dine — skriv en kommentar nedenfor!